Mange seterområder i dag sliter med gjengroing. Både på grunn av mindre husdyr på beite, men også fordi skogen ikke lenger trengs som ved til oppvarming, varme vann, ostekoking eller til husholdet. Seterlandskapet påvirkes enormt av beiting. Bildet over viser et forsøksfelt i Griningsdalen, Vågå, som ble gjerdet inn på 1980-tallet. En god illustrasjon på hvordan seterdalen ville sett ut uten beitende geiter.
Generasjoners arbeid med slått, beiting, tråkk, hogst og i noen grad naturgjødsling har endret naturen. Fra skog- eller heivegetasjon, hvor trær, busker og lyngvekster dominerer, har det oppstått lysåpne landskap, preget av gras og urter. Århundrelang bruk av utmarka med en ekstensiv utnyttelse av ressursene har ført til større artsmangfold og større variasjon av naturtyper, med leveområder for mange spesielle planter, sopp og dyr. Før mennesket drev med husdyr, levde slike arter i områder der større flokker med vilt beitet, eller i områder preget av brann og vindfall.
Planter
Plantene kan være tilpasset seternaturen på ulike vis. De kan ha spesielt lavt vekstpunkt, slik at de tåler hard beiting, som de fleste gras-slagene. De kan blomstre tidlig, og dermed rekke å sette frø før beiting og slått setter inn. Eller de kan formere seg vegetativt, og dermed tåle at få av frøene rekker å modne fram, slik mange av starrartene gjør. I beitemark kan vi også finne planter som på ulike vis beskytter seg mot beiting, for eksempel planter med vond smak (ulike soleier, søtearter) eller planter med tornete eller ru blader (roser, tistler og sølvbunke).
Mange av disse artene var ikke i landskapet på forhånd. De har etablert seg etter århundrer, noen steder over tusen års tradisjonell bruk. Vi kaller plantene som hører til i denne gruppa for naturengarter.
Gamle, velbrukte naturbeitemarker er en av de mest artsrike naturtypene vi har. Seterplanter er fjellplanter som naturlig vokser på åpne steder i fjellet, men som tåler slått og beite, og derfor trives i kulturbetinget natureng. På stølene i fjellet spiller disse en viktig rolle.
Beitemarkssopp
En helt spesiell gruppe av sopp, beitemarkssoppene, vokser bare på gammel kulturmark. Jo lengre et sted har vært brukt til beite eller slått, desto flere ulike beitemarkssopp kan vi finne. Enkelte av dem er bare funnet på steder hvor det er kjent at det har vært folk og husdyr siden vikingtida. Beitemarkssoppene tåler ikke moderne, industrialisert landbruk. De forsvinner etter gjødsling med kunstgjødsel og når landskapet gror igjen. Noen av disse soppene er bare funnet én eller bare svært få plasser. Til gjengjeld forekommer de sjeldne beitemarkssoppene alltid i opphopninger. Finner man én av dem, kan man være ganske sikker på å finne flere. En teori går ut på at de stedene som har flest sjeldne beitemarkssopper har vært uten trær helt siden istida. Først gjennom ville beitedyr, så gjennom husdyr, kan enkelte plasser ha holdt seg åpne helt fram til vår tid.
Små og store dyr
En rekke smådyr har beite- og slåttebetingete naturtyper som sitt viktigste leveområde. Mange insekter er helt og holdent knyttet til en spesiell planteart for at larvene skal kunne vokse opp og utvikle seg. I tilknytning til disse kan vi finne ulike edderkopper og mange spesialiserte rov- og parasittinsekter. Hele livssamfunn kan forsvinne når en planteart blir borte. Insekter som lever av blomsterpollen, som bier og humler, får dårlige vilkår om det bare er skog og artsfattig kultureng. Færre humler og bier gir igjen dårligere pollinering og frøsetting hos plantene. Det myldrende mangfoldet i natureng og naturbeitemark danner også livsgrunnlaget for mange fugler og smågnagere, og dermed også for mange større dyr.
Det kulturavhengige biomangfoldet
Det finnes mange tiltak som kan være med på å ivareta det kulturavhengige biomangfoldet i seterlandskapet. Her kan alle bidra, både hytteeiere, bønder og husdyreiere, lag og foreninger, skoler og museer. Om mange gjør litt, vil det få stor betydning. Det bør allikevel jobbes planmessig og etter noen viktige prinsipper.
Slått i stølslandskapet
Ofte opptrer rester av artsrike slåttemarkslokaliteter over relativt små areal i stølslandskapet. Det kan være en randsone rundt en gjødslet løkke, et belte inn mot skogkanten, en bortgjemt krok som ikke har blitt gjødslet, en veiskråning, en tørrbakke som ligger solrikt til, en tilgrensende rik myr med orkidéer. Eier du en slik blomsterrik lokalitet i nærheten av hytta eller stølen din, anbefaler vi at du setter i gang med slått og eventuelt rydding. Den beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsformen, uten gjødsel og med sen slått der alt høstes inn eller kjøres vekk.
Slåttetidspunkt
Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert fra sted til sted, avhengig av klima og høyde over havet. Det er viktig å finne ut hva som har vært vanlig i nærområdet fra gammelt av. Ofte vil slått i siste halvdel av juli eller begynnelsen av august være gunstig i seterområdene. Slåtten bør gjennomføres etter at de fleste blomsterplantene er avblomstret og har begynt å sette frø. Det er derfor bedre å slå for sent enn for tidlig. Samtidig ligger ofte en del spiredyktige frø i bakken, så tidlig slått kan være bedre enn ingen slått. Tidlig slått ett år, kan gjerne etterfølges av brenning (se under) tidlig om våren året etter.
Ikke årlig?
De frodigste områdene ble tradisjonelt slått hvert år, mens fattige myrer kunne bli slått annethvert eller tredjehvert år. Er det problematisk å få slått alt på ett år, kan det være en mulighet å slå halvparten, og la resten være til neste år. Dette kan også være positivt for insektene, som da får beholde deler av sine oppholds- og beiteområder. Skrinne og tørre områder trenger ikke å slås hvert år, så her kan vi godt anbefale å dele opp slåtten over to år. Fuktige og rikere lokaliteter bør slås hvert år, men her kan en gjerne slå halvparten av arealet i slutten av juli, og den andre halvparten 3-4 uker seinere.
Slåtteredskap
En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor) der det er mulig. Har du et større, sammenhengende og artsrikt stykke som skal slås, er det mest effektivt med vanlig traktor og slåmaskin. Om du er hytteeier og ikke har maskineriet selv, er det mulig å leie inn lokalt. Hør med kommunens landbrukskontor. Trådkuttere og plenklippere er som oftest lite tjenlige som slåtteredskap, fordi de findeler slåttematerialet så mye at det blir vanskelig å samle opp. Den oppkutta plantemassen vil gi en betydelig gjødseleffekt, noe som kan gå hardt ut over artsmangfoldet i enga.
Raking og fjerning
Graset bør bakketørkes, eventuelt hesjes, før det fjernes. I tillegg til at en får tørt og godt høy, er tørkinga viktig for at frøa til engartene skal få modne ferdig, drysse av og bli liggende igjen på enga når høyet samles sammen og kjøres vekk. Vær nøye med å rake og ta bort plantematerialet, selv om regnværet skulle ha ødelagt høyavlinga. Gammelt gras som blir liggende igjen gir en betydelig gjødseleffekt, som kan føre til alvorlig reduksjon av artsmangfoldet i enga. En praktisk måte å fjerne høyet på er å rake det opp på en utlagt presenning, som så kan trekkes bort med større mengder høy oppå.
Beiting på slåttemark
Mange steder har slåtteengene også vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan ikke erstatte slått, men kan være eneste mulighet for skjøtsel i en periode. I så fall er storfébeiting mest skånsomt. Kyr og kalver velger ikke ut «godbitene» slik sauen gjør, og tunga fungerer litt som en ljå. Beitepresset må ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding av planteslag som dyra ikke beiter. En kort periode med beiting på slåttemark i starten og slutten av sesongen kan også være gunstig. I tvilstilfeller bør man prøve å følge lokal tradisjon.
Beite i stølslandskapet
Tidligere var de fleste husdyrslag til stede i stølslandskapet. I dag er det lite geiter og hester i utmarka, og adskillig færre storfe. Generelt er det positivt at flere husdyrslag beiter sammen. På den måten utnytter man mer av landskapet og beitemarkene blir beitet ned mer jevnt. Om bare et lite område beites av, må man passe på at ikke antall dyr blir for høyt, eller begrense tidsrommet da det beites. For hard beiting kan gå ut over planter som er spesielt smakelige eller som tåler tråkk dårlig, eller insekter som er avhengig av visse planter eller strukturer.
Ulike beitedyr
Storfe, geit, sau og hest beiter ulikt og har ulik smak for beiteplanter. Geitene foretrekker generelt lauv, og holder busker og trær nede. Storfe beiter helst grasaktige planter, men tar også en god del urter, lyng og lauv. De bruker tunga til å rive eller raspe av vegetasjonen. De får ofte med seg mindre smakelige planter, for eksempel harde finnskjeggtuster, som straks blir spytta ut igjen. Hester biter av beiteplantene og kan beite hardere og stivere plantemateriale enn kyr. Derfor kan hesten gnage ned sølvbunketuer, og dermed benyttes som «beitepusser» på areal som er dominert av sølvbunke. Sauen har en kløyvd overleppe, som gjør at de lettere kan sortere beitevekstene og nappe de stråene og bladene de liker best. På inngjerdete områder kan de derfor nesten utrydde planter som de er særlig glad i. Det har man for eksempel observert for enkelte orkidéer. Artsrike slåtteenger bør av denne grunn helst ikke skjøttes med sau. Etterbeite med sau etter slått går imidlertid bra. For øvrig beiter moderne sau mest gras og urter, mens gamle saueraser har mer forvedete vekster, lauv og lyng på menyen, og dermed beiter mer som geiter.
Mangel på beitedyr?
Grunneiere som ikke har beitedyr selv og som ønsker å holde landskapet i hevd i sine stølstrakter, kan inngå en avtale med en husdyreier om beiting. Skriftlige og langsiktige avtaler, som gir husdyreieren mulighet for langtidsplanlegging, er mest gunstig. Mange steder er det imidlertid få bønder igjen som holder husdyr. De som fortsatt driver har gjerne egne utmarksområder. Bønder som starter opp med ny besetning eller utvider besetningen sin, kan være på utkikk etter gode utmarksbeiter med langsiktige beiteavtaler. Det lokale landbrukskontoret har gjerne oversikt over husdyreiere som ønsker mer utmarksbeiteareal.
Enkelte hytteeiere har forsøkt å sette ut saltslikkesteiner for å tiltrekke dyra. Det vil lokke til seg beitedyr, men også hjortevilt. En ny saltstein i et område vil imidlertid føre til endring av beitemønsteret, noe som kan bli problematisk for bonden. Utsetting av slikkestein må derfor gjøres i samråd med husdyreier.
Rydding av trær og busker
Sett ikke i gang med mer omfattende restaurering enn du greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Det er bedre at tilgrensende skog får være, enn at man lager en krattskog man ikke klarer å få bukt med! En viktig regel for å lykkes er å konsentrere rydding til steder som vil bli skjøttet med beite eller slått etter ryddetiltaket.
Storfe gir ofte den mest skånsomme formen for beite på tidligere slåttearealer. De velger ikke ut «godbitene» slik sauen gjør, og tunga fungerer litt som en ljå.
I dag har utmarksslåtten stort sett opphørt. Det samme gjelder uttak av trær, busker og lauv som ble benyttet til så mange ulike formål. Det blir også stadig færre beitedyr i utmarka. Stiene og beitemarkene gror igjen. Beitedyra greier ikke å holde landskapet åpent. Vårstøler og skogstøler som har vært brukt i hundrevis av år, kan i dag være vanskelige å skjelne i busk og kratt.
Graden av gjengroing vil variere fra område til område, avhengig av beitetrykk og bruken av utmarka i nyere tid. Gjengroingshastigheten er avhengig av flere forhold. Klima, blant annet høyden over havet, spiller en viktig rolle, men næringstilgang og fuktighetsforhold er også avgjørende. Økt nitrogeninnhold i nedbør kan også spille en rolle i vår tid. Det første stadiet av gjengroing begynner så snart et engstykke går ut av bruk. Når det ikke lengre slås eller beites, vil dødt gras og annet plantemateriale hope seg opp på bakken. Etter hvert dannes tykke sjikt. De laveste planteartene fortrenges, mens høyvokste planter med grove stengler og blad får breie seg i lyset. Grove planter får god tilgang av næring fra sjiktet med dødt plantemateriale. Mye geitrams, bringebær, mjødurt, tyrihjelm, firkantperikum eller stormaure i enga er tegn på at gjengroinga har begynt.
I mange områder, spesielt på vestlandet, vil ville dyr som hjort og rådyr kompensere en del for bortfall av husdyr på beite.
På steder med tett engvegetasjon kan det ta flere tiår, men etter hvert kommer uvegerlig buskene og trærne. De gras- og urterike vegetasjonstypene endres gradvis til skogbunn. Beitemarka forringes og blir vanskelig å nå frem til for dyra. Ikke sjeldent påføres også beitedyra rifter på spener og jur fra tørre og skarpe einer- og vierkvister, noe som kan gjøre det svært vanskelig å få melket dem. Det er også vanskelig å følge med på hvor dyra oppholder seg i det gjengrodde landskapet. I noen områder har dette ført til at bøndene nå foretrekker å ha dyra på inngjerdet mark nær stølen istedenfor på utmarka. Gjengroing fører videre til at landskapet endrer karakter og opplevelsen av det forandres. Kulturminner blir skjult og overgrodd, stier blir borte, og landskapet mindre tilgjengelig for ferdsel både sommer og vinter.
Flere av artene som trives i det åpne ekstensivt drevne kulturlandskapet har i dag mista sine opprinnelige leveområder. De artsgruppene som rammes hardest er karplanter, beitemarkssopp og insekter (sommerfugler, veps/bier/humler/maur, møkkbiller), men også lav, moser, edderkopper og fugler er berørt. I gjengrodde områder forekommer her og der mindre flekker med rester av engflora som før var vidt utbredt. Ved fortsatt støling, utmarksbeiting, krattrydding, vedhogst og slått kan vi sørge for at dette verdifulle biomangfoldet holdes ved like. Målsetningen må være å beholde intakte områder, utvide småflekker, og sørge for at det holdes åpne spredningsveger mellom disse.
Forfatter: SABIMA v. Tanaquil Enzensberger
Ønsker du å lære mer om skjøtsel, anbefales å skaffe Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker av Ann Norderhaug (1999).
Veiledere: